"For godt til å være norsk"

André Løyning. 

Foto: Stein Torleif Bjella)

Artikkel av André Løyning
Publisert i KLASSEKAMPEN Tirsdag 28. februar 2012.

Phone Joan låter av internasjonal storhet på sin nye plate.

”For godt til å være norsk”

Joan er en kvinne med mange innestengte følelser, men mangler stemmen og energien til å få det ut. Det sliter på hennes selvbilde og ødelegger det til slutt. Hun kommuniserer gjennom lyder som bare  hun selv kan høre. Lydene er utilregnelige og bråkete. Det sies at hun er besatt av djevelen. Folk ønsker å fortie henne. Og de lykkes etter hvert med det. Kanskje var det gjenferdet etter hennes far som tiet henne. Hun dør ved å sette fyr på seg selv. Etter sin bortgang tar Joan forum i en norsk kvartett og bruker denne til å formidle støy, med den hensikt å framheve en skjønnhet i denne. Mens de som ikke hører noe fint i støyen, blir dømt til et liv i stillhet.

En mye brukt målestokk innenfor musikk er «godt til å være norsk», noe som sier mye om et lavt ambisjonsnivå innen norsk musikk. Det lages ting som hundrevis har laget før, like godt eller bedre, men det har ikke skjedd her i landet før, og derfor applauderes det. Enkelte ting som lages, som er norsk på norsk, er bra eller dårlig. Men så fort det synges på engelsk måles det opp mot en annen målestokk, som er internasjonal. Som måler den norske artisten opp mot utenlandske konkurrenter innen samme sjanger. Men internasjonale ambisjoner er vanskelige å leve opp til, og lykkes sjeldent.

Det er langt mellom hver gang det eksporteres en engelsksyngende nordmann. Phone Joan, som nå er aktuelle med sitt andre album, beviser at de har internasjonale ambisjoner, gjennom et reindyrka og helhetlig konsept rundt albumet sitt. Og gjennom å ha fått håndspåleggelse fra en Grammyprisvinner.

«Mann søker kordame. Lover god stemning og masse øl.» Det kan høres ut som en parodi. Kanskje er det også det, i hvert fall ispedd noe humor. Men Randi svarer på Rikards musikalske kontaktannonse på musikknettstedet Myspace. Bunken av låtskisser har hopet seg opp til å bli såpass stor at det må settes ut i livet eller kastes i søpla en gang for alle. De sporer opp en trommis og enda en kordame, og går i studio. Avtalen var egentlig en soloplate med Rikard, men isteden vokste det fram en demonisk kvinneskikkelse ved navn Joan (som nevnt i innledningen).

Slik ser de også ut på scenen. Vokalist Carina Moen ser ut som om hun er besatt av Joan, og opptrer som hennes medium. Med paljettkjole og robotiske bevegelser, og en STOR stemme, framfører hun

Joans budskap akkompagnert av Rikard Haugens fengende og ertende riff. Paljettkjolene kler også de

resterende bandmedlemmene, Randi Gudmundsen på bass og Elisabeth Mørland Nesset på trommer.

Min første reaksjon var å le, for så å bli forbanna. Latter fordi det var så overraskende bra, og forbanna fordi ingen hadde fortalt meg om dette bandet før. Likevel hadde en blanding av flaks og tilfeldigheter ført oss hit. Det var på Bylarm i 2010 jeg hørte Phone Joan for første gang. Kontaktannonsen til Rikard hadde gitt resultater, og kort tid etter kom debutplata «The Early Sounds of Joan».

Plata er i stor grad inspirert av tung 70-talls rock, med den tunge gitaren til Rikard Haugen og vokalen til Carina Moen som sin signatur. Det er seigt og tungt, og det låter stort. Bandet er tydelig inspirert av gamle helter som Led Zeppelin, men også nyere helter som White Stripes. En anmelder i Stavanger Aftenblad mener Moen minner om PJ Harvey. Plata «The Early Sounds ...» bruker bandet til å introdusere konseptet om Joan. En fortellerstemme mellom sporene på plata forteller hennes historie.

Debuten ble i stor grad oversett, og med unntak av et par konserter på Bylarm og et par festivalkonserter for to år siden, har det vært relativt stille rundt Phone Joan. Men nå er de igjen aktuelle med ny plate. «+4791799466» er tittelen på det vanskelige andrealbumet, som slippes 14. mars. Og igjen ler jeg av hvor bra det er.

På sitt andrealbum henter Phone Joan det beste fra fire tiår. Den tunge og eksperimentelle progrocken fra 70-tallet, den pompøse storheten fra 80-tallet, aggressiviteten fra 90-tallsrocken og den nyskapende nedstrippa rocken fra 2000-tallet. Med bruk av alt fra kassegitar til vokalelementer som minner om gospel. Fra første tone på åpningssporet «Plastic Rubber Soul» blir lista lagt fryktelig høyt. Drivet på gitar og trommer er ekstremt fengende, flere lag med vokal, store rom med klang,  pauser og fasetter, bygger seg bare større og større. «I got my self a ride on the dark side, im riding with devil im taking it back» synger Carina Moen, på «Taking It Back» som vinker mot 90-tallet.

En annen låt som er verdt å trekke fram er «Feel What Its Like», som er et overraskende spor som er strippet ned til kassegitar, trommer og tamburin. Min personlige favoritt, blant de mange, er nok «Rabbit Hole», som springer ut fra 70-tallet med rhodes og gitar, kjapt hamrende trommer og stor vokal, som siden forsvinner ut i en slags reise gjennom rockens historie, med et trommespill som bør sende trommiser flest hjem for øve. Wow! Til og med en hyllest til Nina Simone finnes her, i form av

låten «Do I Move You». Dette er ikke rock for luftgitaren, men for å bli sittende apatisk i sofaen til en lytteopplevelse av det sjeldne. Bandet forsetter å formidle Joans budskap, og får støy til å høres  vakkert ut. Men dette er som en TV-serie, som nå har kommet til sesong to, der hele konseptet og historien introduseres i sesong en, og der man ikke trodde det kunne bli bedre, siden innser at sesong to er så sinnssykt mye bedre enn eneren. Det er stort og smått. Det er alt og ingenting. Det er jazz og rock. Det er stort og råflott. Det er selvsikkert og ekstremt velspilt.

Men å komme seg videre fra platehylla/strømmetjenester og ut i verden, krever alt annet. Det krever et promoteringsselskap i ryggen, som evner å selge bandet inn til bedre hylleplasseringer i butikkene, annonseplass i musikkmagasiner, TV- og radioopptredener. Det krever et bookingselskap som kan sende bandet på turné og sikre sceneplass på de riktige scenene og festivalene. Det krever et plateselskap med økonomi og vilje til å satse. Og det er en lang vei å gå om Phone Joan ønsker seg  dit. Men de har kvaliteter veldig få andre norske band har. Så blir utfordringen for et apparat i kulissene å gjøre det internasjonalt. Phone Joan burde ha kvaliteter til å bli en norsk eksport på linje med kuler og krutt.

«+4791799466» er produsert av Bernt Moen fra svartmetall/jazz-bandet Shining og bluesbrødrene Henrik og Amund Maarud. Og som om ikke det var nok, platen har blitt mikset av Vance Powell,

tidligere Grammyprisvinner og rockeikonet Jack Whites høyre hånd. Samarbeidet kom til ved at bandet sendte ham noen låter, og han falt pladask. Powells håndspålegging gir albumet en lyd som

minner om internasjonale storheter. Det låter overraskende lite norsk.

Phone Joan er rock på sitt aller beste. Dette er grunnen til at gitaren ble oppfunnet. Dette er grunnen til at jeg hører på musikk, og alle andre gjør det. Det er spillet mellom vokalen til Carina og Rikard, det er gitaren til Rikard og gitaren til Rikard og gitaren til Rikard, og koringen som løfter alt opp, og trommespillet som drar alt av gårde et sted jeg ikke visste fantes. Det er uavhengig, ekte, nyskapende

uten å være historieløst, det er framtidsrettet og ambisiøst, det er større enn seg selv, og det treffer oss alle.

Det er bare å bøye seg i støvet og si takk.

André Løyning

PS! Platetittelen er et telefonnummer, og det oppfordres til å ringe Joan ...